10 IATC: “The healing power of nature” i frodige Hualien.

Reisebrev fra Sølve

En fantastisk konferanseuke på 10 IATC, the 10th International Adventure Therapy Conference er nå overstått. Samlingen skjedde i Hualien, Taiwan mellom 25. juni og 02. juli, inkludert pre- & post-konferanse.

Her var vi forskanset ved foten av frodige fjell, og rammet inn av det glovarme stillehavet. Overalt fantes imøtekommende velvilje, iver og nysgjerrighet. Det Taiwanske folks hukommelse for detaljer satte sine spor.

2 nordmenn og en haug med kiwier

Peter og jeg var så heldige å få bo sammen med konferansedeltagerne fra Aotearoa / New Zealand. De har sin egen ideelle organisasjon, lik HIFL og NFUT. De kaller seg for ATA – Adventure Therapy Aotearoa. Prosessen som skapte ATA har de kalt «the weaving of worlds», og er et pågående arbeid hvor levedyktige tråder fra Maori og New Zealands kultur veves sammen i en organisasjon som skaper noe felles. Ved å løfte frem hverandres identiteter, bekrefte hverandres egenverdi og igjennom verdsettelse av innsatsen de dedikerer til arbeidet de deler bygger de en felles kultur som fostrer en tilgjengelighet for utøvelsen av gjensidig respekt som balanserer individets og fellesskapets behov. Både Peter og jeg er i ettertid enige om at noe av det mest inspirerende vi opplevde underveis på denne konferansen var samholdet denne gruppen med folk viste igjennom uenigheter, sene karaokekvelder og lederbytter.

Hva er IATC?

IATC er verdenskonferansen for utendørsterapi, og avholdes hvert tredje år i regi av det uformelle fagmiljøet kjent som ATIC (Adventure Therapy International Committee). Den 9. utgaven fant sted i Kristiansand 2022. Selv beskrev årets arrangører IATC:

“Join us for an enriching gathering where AT (adventure therapy) members aroundbthe world come together to discuss key issues, exchange insights, and drive international adventure therapy initiatives forward. The conference offers a dynamic blend of in-depth research presentations, interactive workshops, immersive local experiences, and exciting events. Come be part of this inspiring exchange, where knowledge meets nature, and professional growth blends with adventure!”

Fra Norge stilte Helse i Fri Luft med 2 deltagere, sov var oss to, nyutdannede psykologer – Peter & Sølve. Ellers var Afrika og Sør-Amerika de eneste kontinentene som ikke var representert igjennom deltakere på konferansen.

PRE konferansen: IAANT – International Association for Adventure and Nature-based Therapies kommer til verden!

Årets konferanse la til rette for store omveltninger i det internasjonale utendørsterapi-miljøet. Det som før het ATIC er nå blitt omdøpt til IAANT. Avgjørelsen ble enstemmig vedtatt på årets pre-konferanse, fasilitert av blant annet representanter fra Helse i Fri Luft. Bakgrunnen for navne-endringen ligger i en større samtale som fagfeltet har hatt over lengre tid. Denne samtalen omhandler en anerkjennelse av at kjernen i vårt fagfelt har røtter som er eldre enn begrepet terapi. Det var lærerikt for oss å få være del av denne prosessen sammen med de andre deltakerne fra Oceania, Asia, Europa og Nord-Amerika.

Konferansen: Re-konseptualisering av trygghet – en fletting av verdener fremfor en forståelse av hverandres?

Et særlig preg som konferansen bar omhandlet trygghet i relasjoner, som utfordret og sto i kontrast til etablerte forståelsesrammer for vestlig tenking rundt pasienters utgangspunkt for terapi. Et mantra som kan gjentas handler om hvorvidt vi kan anta at våre pasienter tilbringer mer tid som trygge enn som utrygge. Et element av trygghet som ofte ble tematisert omhandlet hvordan «majoriteten» / «de med makta» forsøker å skape trygghet hos «minoriteten» / «den svakere part», dette ble gjort igjennom å skille forståelse og medfølelse fra hverandre – comprehension vs. compassion. Analysen oppsummert formidler at rådende vestlig tankegods ofte primært søker å formidle medfølelse igjennom forståelse. «Jeg ønsker bare å vise at jeg forstår». Det var sterkt å oppleve at den måten som ligger vår kultur nærmest for å utrykke empati ofte kan bidra til fremmedgjøring for andre, som heller da opplever at sin annerledeshet forsterkes som følge. Denne tilnærmingen ligger ofte, opplever jeg, latent i måten vi trenes til å gjennomføre en anamnese på – vi spør veldig lite om hvordan våre pasienter lekte da de var små. I ATA – Adventure Therapy Aotearoa/New- Zealand sin workshop introduserte de oss for tradisjonelle Maori barneleker. Budskapet for oss var rungende klart: «Vi kjenner ikke hverandre godt nok til å snakke om alle disse temaene enda, kom og lek litt først så kan vi snakke senere». Den medfølelsen som ble etterspurt på konferansen, som vi heller møter med forståelse, syntes for meg å være en bivirkning av måten vi oppdras i profesjonalitet på igjennom vår akademiske og objektive holdning på universitetet. Vi, som helsepersonell, må lære oss en viss distanse til våre pasienter for å tilby rask, effektiv helsehjelp. I utøvelsen av denne helsehjelpen går vi forbi et par nødvendige skritt i relasjonsbyggingen som legger trygge, omsorgsfulle grunnstener for senere arbeid.

Når vi da trekker det tilbake til vår underoverskrift for konferansen så er det en oppfordring fra verdens urfolk og mennesker fra det globale sør at vi som vestlig helsepersonell forsøker å flette våre verdener med pasientene. Vi må innse at de sitter på kunnskap som vi ikke har, og som er helt nødvendig for oss. La nysgjerrigheten for deres virkelighetsforståelse være rådende for relasjonen, samtidig som vi vedlikeholder verdien i vår egen. Som de sier hos ATA: «kun med både min og din fruktkurv kan vi sammen bygge et måltid som nærer oss begge».